Etter seks år i det gjeve selskap er det omsider over for lille Burnley fra Lancashire. Det har vært mange gleder, overraskelser, frustrasjoner og opplevelser fansen sent vil glemme. Det var også litt ironisk at den som satte spikeren i kisten for Burnley var tidligere manager, Eddie Howe – men det blir feil å gi han ene og alene skylden for noe som hadde bygget seg opp over tid.

Burnleys tredje forsøk på Premier League startet for fullt fra 2016, etter at the Clarets vant the Championship. Den første sesongen klarte de å karre til seg en 16.plass. Deres andre sesong (17/18) ble det andre boller og Burnley avsluttet omsider på en 7.plass, som sikret UEFA Europa League. Det europeiske eventyret varte ikke lenge, men ga fansen noen fine minner og sesongen ble avsluttet med en 15.plass.

Deres tredje sesong (18/19) var vel egentlig der vi begynte å se konturene av utfordringene som ventet forut. Laget endte på en 15.plass der skader og slitasje på stallen begynte å tære på, og i rettferdighetens navn, så må det sies at kvalik-rundene til UEFA startet midt i sesong-oppkjøringen, som ble en domino-effekt.

19/20-sesongen var nok da daværende styreleder Mike Garlick begynte å bli stadig mer kritisert for manglende nødvendige forsterkninger. Til tross for dette overrasket Burnley mange med en solid 10.plass. Nedstengning og Covid gjorde ikke saken så mye lettere med mange merkelige tidspunkter å spille kamper, så plasseringen var bemerkelsesverdig og Dyche fikk mye ros for dette.

Økonomien ble stadig strammere for manageren som på mange måter måtte se behovet for forsterkninger bli nedprioritert til fordel for langsiktige investeringer og sikring av klubbens videre eksistens. Nytt treningsanlegg, oppgraderinger på stadion og oppbyggingen av et nytt akademi.

2020/21 var da det virkelig begynte å skje ting. Mike Garlick solgte seg ut til Alan Pace og hans ALK Capital. Klubben gikk fra å ha nærmere en halv milliard kroner på bok, til over en- og en halv milliard kroner i gjeld. Reaksjonene lot ikke vente på seg, samtidig begynte omstruktureringen av klubben.

En stor stab og støtteapparat ble barbert bort litt etter litt, samtidig ble noen nye fjes hentet inn. De manglende investeringene fra årene før ble enda tydeligere og klubben klarte å sikre overlevelse med en 17.plass. Etterdønningene fra nedstengning og følgelig reduserte inntekter var nok en medvirkende faktor.

I 21/22-sesongen ble det hentet noen spennende spillere til Turf Moor, blant annet Maxwell Cornet. Flere klødde seg i hodet hvordan en spiller som Max kunne havne i en klubb som Burnley etter å ha sett ivorianeren leke seg på banen. Tre måneder senere var Max blitt omgjort til, vel, en mer typisk Dyche-spiller. I løpet av vinteren ble lagets toppscorer Chris Wood kjøpt av Newcaste for £25m. La oss være ærlige, den overgangen var for å svekke Burnley, ikke styrke Newcastle.

Pace reiste rundt i Europa og klarte til slutt å overbevise scoringsmaskinen fra Wolfsburg, Wout Weghorst til å signere for Burnley – til halve prisen av Wood. Weghorst skled rett inn i laget og det var gøy å se nederlenderen spille. Utfordringen ble fort at Wout likte å spille med beina, mens størsteparten av Dyche-taktikken var lange baller og helst hodespill. Det fungerte ikke helt å bytte ut Wout med Chris – i ordets rette forstand.

Resultatene uteble og kamper som Burnley skulle ha vunnet, endte enten uavgjort eller tap. Etter et pinlig tap mot Norwich i april, ble Sean Dyche sparket. U21-trener Mike Jackson tok over styringen og med seg fikk han kaptein Ben Mee og trener Steve Stone. Effekten var ganske umiddelbar og laget begynte å spille med en glød og entusiasme fansen ikke hadde sett på lenge. I løpet av kort tid fikk fansen håpet tilbake. Det var dramatisk til siste runde, når Newcastle sørget for å sende Burnley ned til the Championship.

De kritiske røster skylder på alt fra Pace, Dyche, Jackson/Mee eller manglende forsterkninger over tid (Garlick), til rett og slett for dårlig standard til å spille i Premier League.

Veien videre blir på mange måter like spennende som den blir utfordrende. I skrivende stund står ni spillere uten kontrakt i sommer. Det er bortimot halve laget, som i tillegg må finne en ny manager. Burnley vil ikke få de samme finansene fra TV-rettighetene som de har hatt de siste årene, men vil kunne overleve på den kjente fallskjerm-ordningen.

Spillere som Nick Pope, Dwight McNeil, Charlie Taylor og Maxwell Cornet kommer nok til å bytte klubb. De er rett og slett for gode for 2.divisjon. James Tarkowski drømmer om landslagsspill og står uten kontrakt i sommer, så der er nok matematikken enkel.

Det er rimelig å si at å bygge opp et lag er billigere i the Championship enn i Premier League. Spesielt når det fort kan dreie seg om ni-ti spillere. Pace har vist at han ikke er redd for å se til Europa der man finner kvalitet til (ofte) halve prisen av en spiller med engelsk pass. Rent økonomisk sett, er nok Burnley litt bedre rustet til å bygge opp laget kommende sesong.

Den store elefanten i rommet er ironisk nok nettopp finanser. Kjøpet av Burnley hadde en klausul som sa at dersom laget skulle rykke ned, så krever låner litt over £60m tilbake ved sesongslutt. Med forretnings øyemed; en klok klausul da man tross alt tjener mer i Premier League enn i the Championship og det er en viss risiko for at lån kan bli vanskeligere å betjene i de lavere divisjoner.

Pace har ikke lagt skjul på at spillere vil måtte selges for å betale denne gjelden, som forøvrig enhver klubb som rykker ned ender opp med å gjøre. Et interessant spørsmål er hvor mye finanser en fremtidig manager vil få til disposisjon. Det er ikke utenkelig at lånemarkedet vil bli brukt hyppigere slik vi husker med Ben Mee og Kieran Trippier, for å nevne noen.

Klubbens akademi har flere talenter og selv om Dyche i sin tid snakket varmt om akademiet, så var faktisk Dwight McNeil eneste som ble fast inventar under Dyche sine nesten ti år ved roret.

Vi skal ikke se bort fra at flere unge spillere får muligheten til å ta steget opp. Og igjen, det er litt enklere å få til i the Championship.

Til tross for at nedrykk er tungt og vil føre med seg konsekvenser, så er det noen ting som er verdt å glede seg til.

Blackburn, Blackpool, Preston og Wigan. Dette er kamper vi ikke har opplevd på mange år, og det skal bli en fryd med noen ordentlige lokalderby igjen – fremfor å bli slaktet 4-0 eller 5-0 årlig av City. (Antageligvis som en evig straff for George Boyd sitt mål i 2015 som sørget for at Burnley vant)

Det blir kanskje noen år til vi får se den neste Pope, McNeil eller Cornet. Mange vil mene at Dyche ville vært den beste mannen til å få oss opp igjen – joda, argumentet er der, men vi må heller ikke glemme at da han ble ansatt, så var han relativt ukjent for de fleste. Mike Jackson har faktisk ikke så mye annen erfaring enn manager i Shrewsbury og Tranmere (og U21-laget), men fikk til ganske imponerende ting i løpet av de kampene han ledet Burnley.

Selv om det er tungt i dag og kommer til å bli tungt de neste dagene og ukene, så husk på en ting:

Burnley is my religion, Turf Moor is my church. #UTC