Sesongen startet med et favorittstempel til opprykk, direkte også vel å merke. Nå – ti måneder senere – kan Burnley konstatere at det blir Championship-fotball på dem neste sesong også, skuffende nok – eller var det fortjent?

Vi oppsummerer sesongen med ris og ros, samt litt sunn kritikk av alt og alle.

Sesongen staret med en innskrenket, oppryddet stall og sammenlignet med de resterende lagene i ligaen hadde Burnley blant de mindre stallene til rådighet. Klubbens daværende manager, Brian Laws var aldri populær blant fansen og var ansett som en billig hasteansettelse av styret etter at Owen Coyle forlot Burnley til fordel for Bolton. Skal vi være ærlige så hadde hvem som helst fått en stor oppgave med å fylle skoene til Coyle.

Sesongen startet med det annerkjente bortebane-spøkelset som laget slet med sesongen tidligere og hele 17 seriekamper måtte til før Burnley omsider vant på bortebane; 26.desember, 2-1 over Barnsley. Innen første halvdel av sesongen var over sto Burnley igjen med 9-7-5, med andre ord: ikke godt nok for et lag med Premier League-ambisjoner.

Laws ble sagt opp, Stuart Gray tok midlertidig over og fire kamper senere ble nåværende manager Eddie Howe ansatt. Howe var- og er ansett som en stort trenertalent og ble lokket bort fra Bournemouth etter å ha sagt nei til flere klubber tidligere. Sammenligner vi kun statistikken, så kan Howe vise til 9-5-7 siden overtagelsen – er det så mye bedre enn under Laws?

Oppsummert resultatmessig er det nok ikke det, derimot fikk Howe skikk på bortebane-spøkelset, innførtre sin filosofi i laget og ga Clarets-fansen noe de ikke hadde følt på lenge: håp. Men hvem er det egentlig som bør ta skylden for at sesongen endte slik den gjorde; med en 8.plass?

Laws? Howe? Kilby? Spillerne?

Det er nok feil å skylde på Howe at Burnley ikke blir å se i Premier League neste sesong. Om Laws kunne få en smekk på fingrene for ikke å ha gjort noe matnyttig for laget, som å endre bortestatistikken tidligere, som igjen kunne gitt noen poeng mer, tja… Kanskje – sparken fikk han iallefall.

Om styret og Kilby bør ta på seg noe av skylden for hvordan sesongen har gått blir kanskje litt drøyt, men det var tross alt Kilby & Co som ansatte den upopulære Laws og hadde nok sin visjon med den avgjørelsen. Styreleder Kilby uttalte iallefall tidligere i sesongen at dersom Burnley ikke nådde Play Off, ville det bli betraktet som svikt av klubben.

Så kommer vi til det siste punktet over potensielle syndebukker; spillerne. Her tror jeg det er noen som bør få seg en smekk på fingrene, mens andre bør få en medalje for sin innsats. Det vil ikke nytte å svartmale enkeltpersoner, men visse bør virkelig enten ta seg sammen eller lete etter en annen arbeidsgiver; la oss f.eks ta Iwelumo.

En av klubbens best betalte spillere, men som ikke er så effektiv som håpet til alderen, erfaringen, høyden- og styrken å være – utgjør helt klart en trussel mot ethvert forsvar og har nettet 11 ganger (på 59 kamper!), men hvor mange av målene har kommet med hodet som var formålet med forsterkningen? Ikke mange…

Pato og Austin kan man ikke si mye om grunnet sine skader, men la oss ta Thompson, som også har vært noe preget av skader. I løpet av sine 35 ganger på banen, har angriperen funnet nettmaskene tre – 3 – ganger.. Antageligvis det eneste postitive denne sesongen har vært unge Jay Rodriguez, som har blomstret med sine 15 mål på 49 kamper. Delfouneso fra Aston Villa bidro med hurtighet under sitt opphold, men levde aldri opp til forventningene etter debuten mot Hull.

Midtbanen vår derimot er nok en av de sterkeste i ligaen. Her finner vi alt; hurtighet, luft- og bakkestyrke, drible- og pasningferdigheter, engasjement og mange gode angreps- og forsvars-orienterte spillere. Leiesoldaten Cork, Wallace, Marney, driblefanten Elliott, toppscorer Eagles som har både høstet ros og hatt en noe berg- og dalbane-sesong, energiske nysigneringen Bartley og McCann som viste seg fra sin kjente og positive side mot slutten av sesongen etter et langt skadeopphold.

Midtstopperne våre er altfor ustabile, i noen kamper er dem pålitelige og rydder unna det som er, mens i andre kamper river man ut håret i håpløshet og frustrasjon.

Med visse justeringer i denne posisjonen tror jeg Burnley kan hente flere gratis poeng.. Carlisle er en rutinert stopper, men veldig ustabil – hvertfall etter at han fikk kapteinsbindet. Duff er ikke stort bedre skal vi være ærlige, mens Bikey viser gode takter til tross for litt kommunikasjons-vansker i sin posisjon. David Edgar fikk vist seg fram i sesongens siste kamp og imponerte så mye at han like greit ble kåret til banens spiller – en spiller for fremtiden? Backene Fox og Mears derimot har vært både og stabile og drar opp poengsummen for et lekkende forsvar.

Sesongen startet med tre keepere, hvorav Diego Penny returnerte hjem tidlig i august og laget satt igjen med Lee Grant og Brian Jensen. Begge har hatt sine gode- og dårlige dager på jobb og selv om de er veldig forskjellige, så det ikke så mye som skiller dem fra hverandre. Ene kan være bedre enn den andre – og den andre like så, men begge har gjort seg fortjente til en klapp på skulderen denne sesongen fremfor kritikk.

I cup-sammenheng har det vært en stor skuffelse for the Clarets som røk ut mot Aston Villa i Carling Cup og West Ham i FA cupen. Men ikke alt har vært mørkt og dystert for Burnley denne sesongen; en 1000-kampers Grezza-markering, Brian Jensens 300.kamp for Burnley og en dobbel-seier over Preston (4-3 og 2-1) som smakte godt. (Noen gnir seg nok også i hendene etter at PNE rykket ned til League One)

På spillersiden har the Clarets blitt kjent med et par nye fjes; foruten nevnte Bartley, Austin og Delfouneso har også 18-årige John Guidetti fra Man. City og Shane Duffy fra Everton vært innom klubben, sistnevnte visstnok et potensielt mål for sommerens overgangsvindu skal vi tro managerens uttaleser.

Fansen har kunnet nyte flere gode kamper i løpet av årets sesong, med 4-2 over Derby som siste tilskudd. Til tross for noen gode resultater, kan man stadfeste at sesongen har vært skuffende, gitt forventningene og ambisjonene som lå til grunn.

Man kan sammenligne sesongen med Premier League-sesongen, når det ble et managerbytte midtveis i sesongen – slikt er alltid uheldig for hvilket som helst lag (med unntak Real Madrid som hentet Capello midtveis i sesongen og vant ligaen for et par år siden), men det var ansett som nødvendig i dette tilfellet og med den tiden Howe fikk, kan man si seg «fornøyd» med utfallet av årets Championship-sesong.

Sesongen er over, men det er først nå det virkelig starter; Eddie Howe får omsider den etterlengtede tiden til å mønstre sammen sitt eget lag, implementere sin egen filosofi- og spillestil, samt forsterke der det trengs mest – og antageligvis rydde opp enda mer i stallen. Hvor man kan nevne at Remco van der Schaf og Kevin McDonald antageligvis ikke får fornyet kontrakt, mens Wade Elliott og Steven Thompson spås å forlate Turf Moors porter – alt dette finnes i Silly Season-artikkelen.

Med Jack Cork som ikke har lyst til å returnere til Chelsea, blir han antageligvis Burnleys prioritet og en av flere brikker som skal på plass i Eddie Howes lilla- og lyseblå hær for kommende sesong. En ting er sikkert, sesongen 2010/11 er  over, glemt og fortrengt og det som venter the Clarets er en ny, spennende tid som forhåpentligvis vil bringe mer glede og lykke enn denne har brakt.

Up the Clarets!

Artikkelen inneholder personlige meninger om både spillere, støtteapparat og administrasjonen – artikkelen er ikke videreformidlet/oversatt fra nettsteder som representerer og/eller skriver om Burnley FC.