Da duoen Howe/Tindall startet samarbeidet, var det mer uvirkårlig flaks fremfor design – men man går allikevel inntrykket at manageren har funnet tonen med sin høyrehånd, Jason Tindall. Til å begynne med kan man nevne at de deler den samme tankegangen i fotball og begge ønsker å uttrykke sporten på riktig måte, men ikke på bekostning av deres defensive ferdigheter.
Begge har vært midtstoppere i sine tidligere dager og begge har sterk fokus på å knipe igjen bakpå, de er jevnaldrende – kun 14 dager skiller dem – og begge fikk dele smerten ved en lik slutt på spiller-karrieren. De er forskjellige på privaten, men det manager Howe kanskje beundrer mest av alt ved sin assistent er deres samhandling bak kulissene.
– Det viktigste for meg er at han er en hard-arbeidende kar og han deler min arbeidsmoral, forteller Howe. Hvis jeg jobber sent, jobber han med meg og er en jeg kan stole 100 prosent på, han er en god trener og vi har alltid funnet tonen som lag.
– Vi er forskjellige og jeg tror at som manager og assistent så trenger du det, legger Howe til. Jeg er den seriøse og den dypt-tenkende, mens Jason er mer myk-hjertet og spontan, han er godt selskap, godt å være rundt og god til å snakke – Jase er en varm person.
Tross et godt forhold er det ikke en generaliserende «snill og slem karakter», men det er et visst hierarki og assistenten vet at det stopper med Howe. De har en god forståelse av hverandre og samarbeidet startet når de fikk i oppgave i styre Bournemouth-skuta vekk fra Football League-nedrykk og avsluttet når de flyttet 212 miles nordover til Burnley og opprettholdt deres gode samarbeid i nye trakter.
– Det er et visst element av «god purk og slem purk» – ikke mye, men det er naturlig at ettersom jeg er manageren, må jeg ta avgjørelsene. Jeg tror han er seg selv, sin egen personlighet og han er en fin fyr, innrømmer sjefen. Vi var lagkamerater i Bournemouth og man kan fort tro at vi var venner lenge, men vi var egentlig ikke å nære – jeg sier ikke at jeg ikke likte han, for det gjorde jeg, men vi klarte aldri å sosialisere med hverandre.
– Vi har alltid respektert hverandre, men det var ikke planlagt. Han var manageren i Weymouth og jeg var reservelagstrener for Bournemouth. Jeg fikk sparken når Kevin Bond og Rob Newman fikk det og Jason ble ansatt som assistent når Jimmy Quinn kom inn som manager i (september) 2008. Derfra gikk jeg til utviklingsavdelingen, men når Jimmy dessverre måtte gå noen måneder senere ble jeg ansatt og jeg ba Jason om å bli.
Og det ble starten på et fruktbart samarbeid. Howe ble tilbudt stillingen på fast basis etter å ha imponert som vikar og med Tindall ved sin side var de den yngste manager-duoen i Football League i en alder av 31 år.
– Det var ganske høyt om det de første månedene og man gikk lei av det, men det sluknet etterhvert, røper Howe og forteller om overgangen fra spiller til trener-rolle. Jeg fant det ikke så vanskelig fordi jeg hadde ansvaret for reservelaget i et år og så i utviklingsavdelingen og hadde derfor ikke spilt på rundt to år, så spillerne så ikke lenge på meg som en av dem, men som en trener. Jeg måtte separere meg fra å spille, det tror jeg du må gjøre, avsluttet unge Howe.
