Etter et år som manager for Burnley FC forteller manager om livet i Lancashire, hvordan lokalbefolkningen har tatt han til seg og det å ha fått et nytt familiemedlem.

Sjefen forteller om den første tiden som manager med utfordringene som fulgte med og veien til forbedring.

34-åringen viste seg for første gang foran Clarets-fansen 15.januar ifjor på Turf Moor under et oppgjør der hjemmelaget spilte mot QPR, og var den gang ledet av Stuart Gray.

Dagen etter, 16.januar ble Eddie Howe og hans assistent Jason Tindall presentert som den nye trener-duoen for Burnley FC – ett år siden på mandag. Strengt tatt så er ikke ett år ved roret noe verdt å gjøre stort oppstyr av, men i dagens fotball der managere byttes like ofte som det man bytter mobiltelefoner, har Eddie Howe allerede rukket å komme seg på listen over de 50 lengst tjenende per idag..

Livet i sør-England (Bournemouth) er naturligvis annerledes enn i nordvest-England, ikke bare klima og temperatur, men også livet generelt. Familien Howe har funnet seg til rette i den lille arbeiderklassebyen med sine vel 80.000 innbyggere, mye takket være lokalbefolkningen og klubbens hjelpende hånd.

– Det er en annerledes livsstil, sa Howe. Personlig har det gått greit å finne seg til rette og jeg har glede av erfaringene som har fulgt med det. For min del så var også barnet på vei og vi var et nytt sted for første gang – langt hjemifra – men jeg ville ikke sagt at det var vanskelig for meg av den grunn, kanskje litt verre for kona, men vi har etablert oss og funnet oss til rette. 

– Jeg føler at menneskene og fansen har vært veldig, veldig gode med oss og det gjør en enorm forskjell. De rundt klubben var vært veldig behjelpelige med å slå seg til ro, langs hele linjen. Jeg kan ikke takke dem nok for det, det inkluderer alle; styret, personalet, de vi er i kontakt med daglig, støtteapparatet, de er herlige mennesker og det hjelper helt klart. 

Etter å ha tilbrakt mye tid i den sørlige delen av balløya føltes overgangen til den nordvestlige delen som en grei overgang som kommenterte litt om hvordan det var å ta over the Clarets for ett år siden og omgjøre dem til dagens lilla- og lyseblå hær.

– Det har gått fort, må jeg si. Jeg vet at «år etter år»-perspektivet virker langtrekkelig, men det har gått kjapt og det har skjedd så mye. Det har vært en enorm utveksling av spillere og det slet vi nok med i begynnelsen av sesongen der vi var et nytt lag og hadde ikke spilt mye fotball sammen.

– Jeg føler at forbedringen kom med tiden og det har blitt en mer forståelse av hverandres roller, flere har funnet hverandres samarbeid, spiller med hverandre og jeg tror det har blitt den største forandringen. 

– I sommer, når vi mistet egentlig alt for mange spillere, sto vi igjen i en rolle der vi ikke kjente oss igjen med manglende lagånd og identitet som jeg mener trengte tid til å utvikle seg, poengterte Howe som har sett en enorm forskjell fra første gang han så laget spille til nå. Siden QPR-kampen, som var den førte jeg så, følte jeg at laget trengte litt arbeid – antageligvis derfor jeg ble hentet inn. 

– Det var mange erfarne spillere og antageligvis litt for mange som trengte litt energi-tilskudd. Laget hadde helt klart kvaliteten – ingen tvil om det, det var flere talentfulle og noen eksepsjonelle spillere – laget var sterkt, men som antageligvis trengte litt hurtighet.

– Det var ikke slik at det trengtes mye jobb, men samtidig var det ikke et lag som var godt nok for en topp seks-plassering som var frustrerende ettersom vi ikke var langt unna. Noen av de resultatene vi fikk mot slutten av forrige sesong, var et tegn på det og det gledelige var at vi klarte å vinne noen kamper på bortebane.

– Jeg har tro på spillerne vi har og jeg mener de har det som trengs. Vi liker utviklingen har hatt og hvordan laget begynner å se ut, men samtidig vet vi at det fortsatt er en del jobb å gjøre for å nå det vi ønsker; topp seks. Vi ønsker å bygge det beste laget vi kan ved å jobbe fra dag etter dag, uke etter uke med en langtidsplan; målet er vanskelig å nå fordi hele tiden prøver å forbedre seg, avsluttet manageren.