Han har blitt sammenlignet Real Madrid-sjef José Mourinho (José Mário dos Santos Mourinho Félix) og Porto-manager André Villas-Boas (Luís André de Pina Cabral e Villas-Boas) og som førstnevnte etter Inters siste kamp, tydde også Howe til tårene når det ble kjent at klubbytte var et faktum foran kameraene. En halv sesong senere får Howe tid til å bygge sitt eget lag etter sin filosofi og har ikke sett tilbake siden.

Trenerne hadde det til felles at de var- og er høyt ansett i sine respektive klubber – nå blir det kanskje litt drøyt å sammenligne Inters liga- og CL-pokal med Howes meritter, men å dra en klubb opp av gjørma etter å ha blitt dømt ned og ut av Football League og etterlatt dem i en Play-Off posisjon til League One året etter, er det lett å trekke visse sammenligninger.

Selv om portugiserne har hatt noen fler økonomiske muskler å rutte med.

Etter sin siste kamp som Bournemouth-sjef klarte ikke unge Howe å holde tilbake følelsene foran Sky Sports kameraer. Han var høyt verdsatt av the Cherries og deres siste kamp mot Colchester var en han måtte gjennomføre – selv om de tapte 2-1. Howe takker motstanderens manager John Ward for vise ord i samme kamp.

– Grunnen til at jeg valgte å bli og lede laget mot Colchester var at jeg ikke ønsket å forlate dem fem timer før kampen skulle starte, forklarer Howe. Jeg snakket med spillerne og følte at det var der riktige å gjøre. Det var nok den verst tenkelige kampen å direktesende fra mitt personlige ståsted, ettersom det var så emosjonelt – men selv om resultatet ikke gitt i den retning jeg håpet på er jeg glad for det jeg gjorde.

– Han fortalte meg flere veldig positive ting om klubben, sa at jeg var gitt en fantastisk mulighet og ønsket meg lykke til, la han til. Jeg anser han som en bra mann og satt pris på hans ord. Det var en surrealistisk kveld fordi jeg pakken bagen og dro – i det ene øyeblikket var jeg i Colchester og i det neste var jeg i Burnley, det var noen rare 24 timer. Å ha fansen synge navnet mitt på Turf Moor, det virket ikke som om de sang om meg, hvis det gir noen mening – jeg var glad for å kunne starte med blanke ark.

Valget om å lede Burnley var en tøff prosess for den tidligere forsvareren som takket nei til Southampton, Peterborough, Crystal Palace og Charlton Athletic før Lancashire-laget kom på banen. Avslagene fra de fire klubbene økte hans heltestatus blant Dean Court-fansen, med blant annet styreformann Eddie Mitchell som uttalte at Howe kom til å bli værende – lite viste Mitchell om hva som lå i kulissene.

– Jeg ser tilbake på det med et hjertesukk. Timingen var uheldig, men jeg sviktet ingen og jeg løy heller ikke til noen – det var ikke behov for det. Det var det siste jeg ville gjøre fordi jeg har hatt en fantastisk tid der og hvis jeg noen gang ville forlate, ville jeg gjøre det på den riktige måten, men på en annen side så er det nok aldri en god måte å gjøre det på. Når du høster suksess i en klubb og folk ikke vil at du skal dra, er det ikke en god tid å dra.

Som en ihugga fotball-fan ble unge Howe i en alder av elleve år rekruttert i den lokale klubben hvor han jobbet seg oppover i rekkene. Fansen tok til seg midtstopperen relativt fort etter at han ble nevnt til banens spiller etter 2-0 seieren over Hull City på Dean Court mens han enda var i sitt andre år av lærlingkontrakten og kaptein over ungdomslaget.

– Jeg forventet ikke å starte fordi vi hadde jobbet med formen i løpet av uken og jeg var ikke med. Jeg viste at jeg var nære et uttak, men jeg hadde ikke en gang sittet på benken, mimrer sjefen. Jeg møtte opp til kampen og regnet med å se kampen fra tribunene når Mel Machin leste opp laguttaket, så det var en stor overraskelse å høre mitt navn.

– Jeg husker at jeg fikk et par gode ballberøringer tidlig i kampen og det hjelper alltid – det og å ha fansen på min side var et stort løft for meg. Det var en god kamp og et godt resultat, jeg har alltid vært min egen skarpeste kritiker, men føler at jeg spilte greit den dagen og var henrykt over å kunne få min første kamp.

Det skulle vise seg å være den første av mange. Med årene ble Howe klubbens 13. mestspillende utøver for the Cherries med sine 270 kamper når en kneskade satte en stopper for spiller karrieren og banet vei for en trenerkarriere. Etter å ha lært triks og fått kunnskap fra reservelaget, overtok han for daværende manager Jimmy Quinn i januar 2009 – som var en ære å kunne lede ens egen barndomsklubb.

– Jeg elsket fotball og Bournemouth var mitt lokallag, så jeg var i kortene og fikk sjansen. Jeg pleide å se dem hjemme og borte, jeg reiste ikke hver uke, men når enn jeg kunne. Jeg så aldri for meg at jeg kom til å lede dem en dag, forteller manageren som ledet the Cherries i to år før Burnley kom på banen – siden har han ikke sett seg tilbake. Det var et stort steg fordi jeg hadde vært i Bournemouth lenge, så å forlate dem kom aldri til å være enkelt – det er et annerledes miljø, en vet ikke hvordan ting er eller hvordan andre kommer til å reagere og det er mange uvissheter.

– Men jeg angrer ikke på valget jeg tok. I løpet av livet blir man gitt valg hver dag og man må ta avgjørelser. Jeg kan se tilbake nå og si at jeg tok det rette valget og er tilfreds med å ha gjort det – fra karrieremessig synspunkt. Jeg føler jeg har kommet til en fantastisk klubb, en ambisiøs klubb med gode mennesker, eksepsjonelle fans og et veldig godt lag, avslutter Burnley-manageren Eddie Howe.