Redaksjonen tar en titt på historien mellom lagene som like mye hat til hverandre som de mest profilerte derbyene i fotballverdenen. 

Begynnelsen

Blackburn Rovers ble stiftet i 1875 og i årene som kom ble fotballen mer og mer utbredt i området noe som gjorde at lokalklubber poppet opp her og der. En av disse var Burnley Rovers som opprinnelig var en rugbyklubb før de endret sjanger til fotball i 1882. Mange mener at siden Burnley hadde «Rovers» i klubbnavnet, ble det tatt svært dårlig imot hos Blackburns beboerne og visse uoffisielle kilder påstår at dette er opphavet til det anerkjente hatet. Navnet forsvant ikke lenge etter og det var starten på en lang periode med både gode og dårlige minner.

Det første møtet

Det har naturligvis vært flere treningskamper mellom lagene i starten av Football League (stiftet i 1888) og selv om det ikke var noe på spill, så sto æren og stoltheten høyt for begge lags spillere – og ikke minst supportere. Hele 13 ganger har kamphanene kjempet om seieren og hvor Burnley har vunnet syv.

Bolton (1874), Preston North End (1880), Accrington FC (1886), Clitheroe Central (1887) og Blackpool (1887) stammer alle fra samme tidsepoke, men selv om samtlige er lag i lokalområdet var det ingen som klarte å hevde seg på samme måte og skape slik lidenskap – på godt og vondt.

El Lanclassico eller «the Cotton Mills Derby» (bomull var en stor industri i området på den tid) ble i moderne tid kallenavnet på Øst-Lancashire derbyet mellom Burnley og Blackburn og er et av de mest eldste og voldsomme innen sporten. Det aller første møtet mellom rivalene fant sted på Turf Moor, den 27.september i 1879 foran 5000 tilskuere – et oppgjør Rovers vant med 4-2. Deres første møte i serien var 3.november 1888, der Rovers ikke sparte på kruttet og dro i land en overlegen 7-1 seier og fulgte opp med en 4-2 seier på eget gress, Ewood Park.

Den vonde starten

Med årene som kom ble det engelske ligasystemet delt i to, men de fire sesongene før det skjedde vant Rovers seks av åtte ganger, noe som egentlig sa hvem som var sjefen. Og målene rant inn. Blackburn vant som nevnt 7-1 i 1888 og sesongen etter vant de på imponerende vis med samme resultat på Ewood Park og er det eneste laget Blackburn har vunnet over med det samme resultatet, hjemme og borte til den dag i dag.

De syv første kampene var lite hyggelige for Burnley og endte med seks tap og et uavgjort-  totalt 35 mål imot og kun ti for. 12. desember 1891 var en gledens dag på Turf Moor i det the Clarets seiret 3-0 over erkerivalene for første gang (av offisiell betydning).

Seieren kom på et ganske så meget kontroversielt vis også: kraftig snøvær hvor Burnley utnyttet vinden og hadde en 3-0 ledelse til pause. Etter pausen mistet Rovers-spillerne disiplinen og entusiasmen, noe som endte med at Lofthouse ble sendt av banen sammen med Burnleys Stewart etter en duell – dette førte til at resten av Blackburn-spillerne rett og slett gikk av banen sammen med den utviste. Keeperen til Rovers kunne ikke annet enn å skrike etter offside hver gang Burnley rørte på seg med eller uten ball og det endte med at dommeren blåste og ga Burnley tre poeng.

Derfra var det mye katt og mus der begge både vant og tapte, men det var mot slutten av 1890-tallet at det begynte å løsne for Turf Moor-laget som vant deres fem av seks møter.

Første suksessen

Klubbene ble midlertidig skilt når Burnley rykket ned i 1896/97 og the Clarets fikk sin første triumf året etter, i 1897/98 da de rykket opp fra 2.divisjon. Burnely kom sterkt tilbake ved å vinne tre av fire lokaloppgjør før de rykket ned og man måtte vente i 13 år før det ble et nytt offisielt møte mellom kamphanene.

Etter første verdenskrig var Burnley det sterkeste laget de kommende årene og besatt en plass i den øverste ligaen hele elleve uforstyrrede år. Det ble etterhvert en dominans av the Clarets som vant ligaen i 1920/21 med en dobbel seier over sin erkerival, men som igjen sesongen etter 1922/23. Midten av 20-årene var en stor tid for Blackburn; tre hat-trick på to sesonger av John McIntyre, Arthur Rigby og Ted Harper, som hadde en kjempesesong 1925/26 når han satt inn 43 mål på 37 kamper.

Rivalene møttes for første gang i andre divisjon, 24.oktober 1936 i en sjelden målløs kamp, returoppgjøret vant Blackburn 3-1, Jack Burton satt inn målet i denne kamp og i returoppgjøret på Ewood. Ironiske var at han også var den eneste spilleren som har satt inn mål mot både Rovers og Burnley, da han har representert begge lagene. Rovers vant 2.divisjonen i 1938/39 med ære og stolthet etter tre år i divisjonen, men det hjalp lite da andre verdenskrig brøt ut.

Etter krigstid

Burnleys opprykk i 1946/47 til første divisjon, sesongen hvor de også nådde FA Cup-finalen, var første gang lagene møttes etter krigens dager. The Clarets holdt seg i denne divisjonen i flere år fremover, mens rivalen Blackburn etterhvert rykket ned. Det skulle ta elleve år (1958) før kamphanene igjen kunne danse sammen.

I løpet av denne tiden bygde Burnley opp sine defensive ferdigheter, samtidig som de ble stadig bedre på det offensive. I løpet av de 16 kommende møtene vant the Clarets åtte ganger og så poengdeling tre ganger, mens samtlige tap kom på Ewood Park. Rovers rykket ned i 1965/66 og igjen skulle det ta et par år før lagene kunne møtes igjen.

Fem år etter, i 1970/71 rykket Burnley ned til andre divisjon og håpet om et derby vokste i fansens øyne – skjebnens ironi ville det til at Blackburn rykket ned til tredje divisjon og tålmodigheten måtte smøres ytterligere. Blackurn kjempet seg opp igjen sesongen etter og fansen fikk igjen oppleve lidenskapelige oppgjør.

Tre sesonger etter møttes rivalene igjen i divisjonen, Rovers rykket opp i 1974/75 – Burnley i 1975/76. Der gjorde Burnley det best ved å vinne fire av seks og den populære midtbanespilleren Peter Noble satt inn mål i fire av kampene.

To seilende skip

Blackburn rykket ned i 78/79-sesongen, likte seg ikke der og rykket opp sesongen etter. Burnley på sin side gikk i motsatt retning og rykket ned til tredje divisjon i 79/80 – lagene gikk forbi hverandre som to seilende skip til hver sin havn.

Burnley vant opprykk i 1981/82, men lite visste de at kampene mot erkerivalene i 1982/83-sesongen skulle bli de siste mellom dem i det 20.århundret. Rovers hadde etablert seg godt i ligaen og fikk en dobbel seier over de lilla- og lyseblå, der Simon Garner var helten eller hat-objektet – avhengig av fargen på skjerfet man støtter – han satt nemlig inn alle tre målene i de to kampene – to av dem fra straffemerket. For Burnley sin del var Derek Scott siste mann som satt inn mål mot rivalen i ligaen.

Nytt årtusen og en dårlig start

Det nest siste oppgjøret i ligasammenheng mellom Lancashire-rivalene kom i 2000/01 og som denne gang, i Championship. Det gikk i Blackburns favør og to seire kunne Rovers føre på CV’en. Første møtet i det nye Millennium var på Turf Moor en kald 16.desember. En bitter kamp med mål av Jason McAteer og Marcus Bent, samt utvisning av Burnleys Kevin Ball. Returoppgjøret ble Burnley overkjørt. På Ewood Park viste tavlen 5-0 etter 90.minutter og Blackburn rykket opp til Premier League og var der siden.

I 2005 fikk fansen den gledelige nyheten at rivalene skal møtes, denne gang i FA Cupen. To oppgjør var obligatorisk, den første endte målløst på Turf Moor, mens returoppgjøret endte med 2-1 seier til Blackburn. Burnley ble slått ut, men etter opprykket til Premier Leauge i 2008/9-sesongen kunne mange trekke på smilebåndet.

18.oktober 2009 var en kamp med – mildt sagt – følelser. Robbie Blake sendte Burnley i føringen på Ewood Park, men David Dunn, Franco Di Santo og Pascal Chimbonda sørget for at det sto 3-1 til pause. Etter sidebytte sørget Chris Eagles for et trøstemål og Burnley måtte reise hjem med senket hode.

Utvalgte fans på sin side, hadde andre planer og en Sky Sports-kommentator uttalte følgende:

– Jeg har aldri i løpet av min tid som tilskuer av fotballkamper, sett en så stor politistyrke på en fotballkamp.

Politibiler, store politibiler, helikoptre, ridende politi, politihunder og mye mer var sendt ut for å holde roen og unngå trøbbel. Der det er fotball, der finnes lidenskap og ikke overraskende ble det oppgjør på Cherry Tree Pub etter kampen. 30 personer ble arrestert og totalt 55 havnet i kasjotten den dagen, som fortsatt er betegnet som den voldligste dagen i følge politiet.

Returoppgjøret var preget av kontroverser og David Dunn scoret det eneste målet på Turf Moor. Målet kom på straffe etter at Martin Olsson angivelig skulle ha blitt dytter overende, mens kamerabildene viste at det var minimal kontakt.

Fansens oppgjør

De mest i hugga supporterne har en tendens til å kunne uttrykke seg på et eller annet vis og i 1990/91-sesongen tapte Burnley Play-Off-kampen mot Torquay, noe som sørget for at et fly med banneren «Staying down forever luv Rovers Ha Ha Ha» viste seg over Turf Moor.

Claret-fansen fikk gikk et lite stikk tilbake i 1994 når Rovers ble slått ut av UEFA-cupen av svenske Trelleborg FC, noe som førte til at Trelleborg ble gjort til en «Burnleys tvilling lag» på flere vei skilt.

I forkant av det siste oppgjøret – som også førte til masse-arrestasjoner – snek en håndfull Burnley-fans seg inn på Ewood Park og kledde ut statuen av tidligere Blackburn-eier, Jack Walker i en Burnley-trøye. Reaksjonene var naturligvis enorme og gjengjeldelsen var grafitti og utkledning av en kjegle i Blackburn-drakt. Videre ble det hengt opp en banner på broene langs motorveien som lød “Your Mum’s Your Dad, Inbred Bastards” («Moren din er faren din, inn-avlede bastarder») i det supporter-bussene kjørte retning Burnley.

Etter det hjertetunge tapet av Owen Coyle, hadde flere fans på seg en maske med den tidligere manageren avbildet under deres oppgjør. Turf Moor-fansen ville svare med å male huset til midtbanespilleren David Dunn i lilla- og lyseblått, men dette ble registrert av politiet innen det kom så langt.

Claret-fansen derimot har det siste store stikket i sitt favør etter at de 7.mai, 2012 sendte et fly over Ewood Park med banneret «In Venky’s we trust – Burnley SU» (ingen oversettelse nødvendig, red.adm) – Blackburn tapte kampen og rykket dermed fra Premier League.

Siden den gang har Clarets-fansen, i likhet med Rovers-fansen sett fram til et ekte lokalderby mellom to lag som har mye historie seg i mellom, mye følelser og enda mer nerver. Storkampene i 2013 endte med poengdeling – både på Turf Moor og Ewood Park. Den påfølgende sesongen bød på en uavgjort, men i mars kom magien alle ventet på: seier til Burnley på Ewood Park etter nesten 35 år!